Forberedelse, drømmer og forventninger
  
 
HUNDESPORT 7/8-2002
Hvorfor bruker jeg egentlig alt jeg har av fritid og ferie på dette?
Er det ikke bedre å ta en tur til Syden og
nyte livet? Absolutt ikke - for det er nettopp dette som er livet for en oppdretter. Bekymringene er mange - men forventningene er mye større. Forventingene til å se nytt liv bli født. Til å følge dem time for time, dag for dag, til  å se sansene utvikle seg og hvordan
de oppdager verden. De er langt mindre utviklet enn menneskebarn  når de blir
født; de kan verken se eller høre. Men etter et par uker er de oppe og går, og grensene for hva som er verden utvides dag for dag. Jeg blir aldri lei av å studere dem, finne likheter og forskjeller mellom dem og deres  foreldre og besteforeldre. 
Legg forholdene til rette slik at de skal  få alle muligheter til å utvikle seg til sunne og friske samfunnsborgere utifra sine egne forutsetninger. Det er dette som er livet, det er dette som er ferie, la de andre kose seg på endeløse sandstrender, med musikk og god mat!
Å være oppdretter skal ikke være noe
man gjør som en jobb eller av plikt eller for å bedre på økonomien - det skal være en genuin interesse; det er en livsstil. Er du ute etter penger, er timelønnen langt høyere ved å gå med Aftenposten.  Og er du ikke villig til å bruke alle de timene
det tar å prege og utvikle valpene dine de neste 8 ukene, bør du ikke prøve deg som oppdretter. Og arbeidet begynte slett ikke når valpene ble født og det er slett ikke slutt når valpene er levert….. Mange mener de genuine, de virkelige oppdrettere er litt gale. Hvorfor bruke så mye tid og krefter på noen bikkjer? Kanskje er vi litt gale, like gale som
mange andre såkalte normale mennesker som bruker all sin fritid  på fallskjermhopping, fisking, motorcross eller annet som for oss synes fullstendig idiotisk. Felles for
oss alle er opplevelsen - for oss er opplevelsen å skape og utvikle liv. Forberedelsen
 
 
Forberedelsen, respekt og kunnskap
 
  
Forberedelsene startet ikke da ferien ble planlagt på bakgrunn av fødselstermin. De startet heller ikke da paringen var gjennomført eller da den ble planlagt.
 De startet allerede den gang jeg valgte rase, den gang jeg lærte rasen å kjenne
 og lærte å respektere hundens utrolige vesen. Dette lærte jeg gjennom min
første hund. I motsetning til mange andre, var jeg svært heldig da jeg
kjøpte min første hund for snart 20 år siden. Jeg fikk kjøpe valp hos noen lidenskapelige raseentusiaster som kjente rasen gjennom årelangt arbeid. Ikke fordi de hadde hatt så veldig mange kull, men fordi de hadde levd
blant disse hundene i nesten uminnelige tider og hadde kjent de fleste hunder av rasen over store deler av landet gjennom årtider. Men det var ikke bare
å ta en telefon og si at jeg vil ha en valp. At jeg var dyrlege, vet jeg ikke helt om
ble sett på som negativt eller positivt. Det som var viktig, var om jeg virkelig hadde tid og lyst til å ta meg av hunden på best mulig måte.
Valpens foreldre var championer - hele stamtavlen var faktisk spekket med championer i flere land. Men krevde de av meg at jeg skulle gå på utstilling?
Jeg  husker spørsmålet jeg stilte - det har de minnet meg på mange ganger siden .
 I likhet med de fleste andre som kanskje har hatt en hund en gang, så
jeg på utstilling som noe dustete jåleri - et "misse-show" som kun var for mennesker som ikke hadde noe mer fornuftig å bruke tiden sin til. Kanskje kjente jeg en hund som jeg likte svært godt og som hadde fått dårlig premiering på utstilling en gang.
Kanskje trodde jeg at det var bare de som gikk med  høyhælte sko i ringen som vant.
Det jeg ville ha, var en turkamerat som ville bli med meg uansett vær og føreforhold, som både tålte og likte å være ute iblant, som alltid var glad for å se meg, som trivdes med familien, med barn og voksne, som skapte samhold og glede.
Jeg var villig til å bruke mye tid på hunden, til å holde pelsen i orden, til å
gå på dressurkurs og til å trene - men å gå på utstilling? Nei, det fikk da være
en grense! Men hva svarte mine kloke oppdrettere på mitt nølende spørsmål
 om jeg MÅTTE gå på utstilling? "
Nei, selvfølgelig trenger du ikke å gå på utstilling", svarte de, "men kanskje
 kan vi få låne henne med oss et par ganger, så kan vi vise henne frem?"
Jeg kjente det falt en tung byrde fra mine skuldre og var selvsagt henrykt
over forslaget. Og snart kom den store dagen da den svarte, lodne og logrende lille skapningen kunne få bli med meg hjem. Hun fikk navnet Emorella fordi hun så
ut som en svart morell og skulle ha navn på E. I de 12 årene hun levde gikk hun under navnet Morellen. Hvorfor var jeg egentlig så negativ til utstilling?
Fordi jeg ikke hadde noen begreper om hva det dreide seg om. Jeg hadde en hund
 for Blindeforbundets Førerhundskole en gang. Det var en golden retriever, en avlshund som bodde hos meg et år fordi fôrverten var på oppdrag i Afrika. Det
var verdens beste hund, klok og avbalansert, i blant ganske rampete og skøyeraktig, oppfinnsom og lærevillig - verdens beste kamerat. Den hadde vært
på utstilling én gang. Jeg leste kritikken. Jeg husker ikke helt hva som stod der,
men det var noe med at den var for kraftig i fronten og noe annet som heller ikke var bra. Den fikk 2.premie. Og hva så?? Det var jo verdens beste hund!  det mener jeg fremdeles at den var. Og en 2. premie er jo slett ikke verdens undergang; den beskriver jo tross alt en god hund selv om den ikke er noen stjerne. Og kanskje var den ganske kraftig i fronten i forhold til bakparten. Men uansett, en premiering på en utstilling skal aldri påvirke verken mitt eller ditt forhold til en hund! Og det var nettopp det oppdretterne av min første egne hund lærte meg og som jeg siden har brakt videre til mine egne valpekjøpere. De hadde lagt ned et årelangt arbeid for å få frem de beste hundene,
både i utstillingsringen og på hjemmeplan.
Men de lovte meg ingen champion - faktisk lovte de meg ingen ting, men de KREVDE at jeg skulle gi hunden et godt hjem, de KREVDE at jeg skulle legge forholdene til rette for at den skulle bli sunn og frisk og få muligheten til å leve et godt liv.
Og det er nettopp slik det skal være, og en valpekjøper bør sette pris på slike krav. Det skal ikke være slik at en oppdretter stadig skal ringe til valpekjøperen og høre hvordan det går og kontrollere at de alt de gjør og kritisere alt som er galt. De skal være
til hjelp og støtte for å sikre best mulig oppvekstvilkår for hunden og et best
mulig "hundeliv" for eieren.